Logg inn:

Det hjelpetrengende barnet og vår egen eksistensberettigelse
Knut Rune Johansson, Tirsdag 16. januar 2018.
Er det slik at dersom vi ikke hadde hatt det hjelpetrengende barnet så hadde vi funnet det opp?
 
Den tause kulturen bevarer bilde av det hjelpetrengende barnet i mange varianter i vårt samfunn i dag. Det preges kanskje av et syn som har sin opprinnelse i de voksnes omsorgsbehov overfor noen. Dette uten at det nødvendigvis er til noen som helst hjelp Først og fremst fordi omsorgsbehovet ofte ikke er definert av barnet selv. Barn i norske barnehager har klart definerte behov fra den voksnes ståsted, uten at barnet selv i mange tilfeller kan mene noe om det. Vi voksne vet rett og slett hva som er best for barn.

Derfor vender ansatte i barnehagene stadig tilbake til gamle suksesser skapt i andre tider med andre utfordringer hvor den ansattes eget omsorgsbehov og syn på barnet som hjelpetrengende var det rådende utgangspunkt for oppdragelsen. Jeg hører daglig at vi skal kle på barn, barna må tisse før vi går ut, ikke to på do samtidig, turtaking i alle samlingsstunder, vente ved bordet til alle er ferdige, hvile etter lunsj, vente i gangen til alle er ferdige før vi går ut, annenhver gutt og jente ved bordet, navnelapper på alle klær, en avdeling passer barna på en annen avdeling.  Alt dette 230 dager i året i 4 – 5 år. 

Er det rart barn lukker øynene på tur for å slippe å tegne når de kommer tilbake til barnehagen? 

Mange barnehager har hatt omtrent samme dagsrytme og innhold i alle de år de har eksistert. 14 punkter på dagsrytmen angitt med klokkeslett. Barnehagene operer med de samme rutinene og reglene…..til barns beste eller ut fra ansattes arbeidsavtaler og plikter, de voksnes behov for ro og orden, kontroll og oversikt?

 
 

Etter krigen skulle vi bygge landet og lydighet var en dyd. I dag er landet bygget og fortsatt skal vi ha lydige barn hvor vi sjelden setter ansvarligheten på prøve. I denne lydighetskulturen  råder en kjefte og smellekultur, barna får mye nei og de må ofte vente på voksnes nødvendige tilstedeværelse. Hva som er viktig for barna kommer i annen rekke. Først må ansatte organisere, planlegge og avvikle møter, ha pauser, avtale vakter, avspasere, være sykmeldte, skaffe vikarer…….

I hvilken grad kan barna bestemme tempo, innhold og rytme i en slik barnehage? Hvordan kan barnet skape seg selv som eget subjekt gjennom at de voksne tar utgangspunkt i hva som er viktig for barnet selv? Dersom vi gir rom for dette vil barnet skape en barnehagekultur som et eget historisk prosjekt. Da unngår vi at barna blir historieløse på planleggernes bord. Da unngår vi å gjenta oss selv så ofte at vi ikke ser at det vi gjør i beste mening er direkte feil. Vi voksne vil gi alt, men kanskje ikke ta i mot. Etter vår iver i å hjelpe barnet spurte vi det ikke.

Og fortsatt spør vi ikke. Kanskje fordi angsten for å være en forskjell, feile og ikke strekke til råder grunnen. Like mye er det så enkelt som at vi ikke gidder. Vi kanskje velger minste motstands vei. Unngår konflikter med både personalet og barn, men til hvilken pris? Ofrer vi barndommen på alteret for egen angst.

Konflikter som kunne ha skapt endring og utvikling, eller som det så fint heter innovasjon i lærende organisasjoner. Hvor er de modige lederne som kan stå opp å gi barn definisjonsmakt? En definisjonsmakt som kan utfordre etablissementet av politikere, barnehageeiere og kommuneadministrasjon? Til syvende og sist handler dette om hva vi vil med våre barn og hva vi ansatte i barnehagene er villige til å ofre på det personlige og private plan. Alle ansatte i barnehager er ledere. Enten så leder du barn eller så leder du både barn og voksne. Skal disse menneskene følge deg må du gi slipp på eget kontrollbehov og lydighetskrav. Vurdere nøye anvendelse av regler og rutiner og tenke utenfor den firkanten av systemer og strukturer som definerer barnehagene i Norge. Først da får du en endring. En endring på barns premisser og kanskje til barns beste.
 
Relasjonene mellom deg og de andre i barnehagene er sterkt knyttet opp mot ditt levde liv og de fortellinger som går om deg. Hvilke fortelling vil du at barn skal fortelle om deg? Hvilke fortellinger om deg vil du skal prege ditt møte med barn og kollegaer?
 
Hvilke øyeblikk vil du skal definere deg i møte med barn?
Er du et spennende, initiativrike, glødende og skapende menneske, eller har du endt opp som en nyttig idiot hvor din væremåte er preget av løgn og lureri? Har du mistet din integritet i møte med de andre for å bevare freden og roen til barns verste? Er det et selvbedrag av harmoni og velvære hvor barn ikke blir sett og møtt? Hvor dine personlige og private behov kommer i første rekke?
 Er du i ferd med å miste eller har du mistet din integritet. I så fall: Finn deg et annet yrke! La ikke barn lide under at du kommer til kort. Barndommen er altfor verdifull til at barn skal lide under din feighet og sluhet preget av løgn og bedrag.
  
DIN KOMMENTAR
 
 
 
Knut Rune Johansson
Jeg har et skråblikk på barnehagen. Har alltid ønsket å utfordre etablerte sannheter, og er opptatt av at vi alle viser mot og risiko for å lykkes i arbeidet med barna. Jeg ønsker å få slutt på at det som er til barns beste blir definert ut i fra hva som er de voksnes behov og ønsker for seg selv. Jeg er ingen pausefisk, og jeg vil ha kollegaer som tenker sjøl. Utdannet førskolelærer i 1979. Har eksamener fra ledelse og bedriftsøkonmiske fag på BI, høyskoleutdanning i veiledning, prosjektarbeid og offentlig forvaltning. Hatt styreverv i bedrifter og idealistiske organisasjoner. Mange år med skiftarbeid i fabrikk, og i databransjen. 30 år som barnehagelærer og styrer i barnehager, offentlige og private. Skrevet 4 bøker hvor blant annet en handler om modig ledelse i barnehagen og en annen handler om hva vi vil med barn.
Antall visninger:
31301
Følg bloggen: