Logg inn:

Når barndommen blir definert som en mangelsykdom
Knut Rune Johansson, Tirsdag 7. august 2018.
Foreldre flest til barn med store utfordringer, ønsker å få vite ”hva er det for noe med barnet mitt, hvilken diagnose kan dere fagfolk stille?”
Når foreldre får vite at barnet er tildelt en diagnose er det mange som ”puster ut/roer seg ned”.
”Det var det vi visste!”

 

Foreldre sier ofte at de har skyldfølelse på vegne av barnet. Dersom de bare kunne få vite hva som feilte barnet så ville det bli lettere for foreldrene.
Så kommer ønskene/kravene om hjelp/støtte. Foreldrene vil ha tiltak og rammer som gjør at barnet skal kunne utvikle seg optimalt (hva nå det engang er?), og aller helst bli ”normalt”.

 

Så sitter vi der når alle hjelpetiltak er definert, på anvarsgruppemøter med 6 – 11 fagpersoner og foreldrene. Et vanvittig ”hjelpekorps” med synspunkter og meninger. Et ”hjelpekorps” som til barnets beste definerer behov for hjelpetiltak, legger til rette for strukturer og oppfølging/evaluering/progresjon. Man klarer å definere barnet så langt det er mulig.
Alt er i sin skjønneste orden…..på papiret i mappene, formelt og strukturelt.

 

Det mangler bare en ting: Barnets muligheter/evner til å definere SEG SELV. Enten direkte i møte med voksne og barn eller gjennom signifikante voksne.

 

Dette enten barnet har ADHD, annen atferdsproblematikk, funksjonshemminger, barn med krigstraumer, flyktningebarn som opplever kulturkræsj…..m.m. 

 

Det handler om ens egen opplevelse av det å ha et godt liv. Det er tross alt ingen andre som lever livet for deg.
Det å men noe godt for barnet på barnets vegne må balanseres opp mot barnets rett til å bestemme over seg selv. Selvfølgelig er dette en stor utfordring, og ikke alltid mulig å løse slik alle parter ønsker. I mange tilfeller vil foreldre og fagfolks innsikt i barnets situasjon være basert på tolkninger. Utfordringen blir i tillegg referansegrunnlaget disse tolkningene lever sine liv i. Det handler blant annet om hva vi vil med barn, hvilke samfunn vi vil skape og hvordan vi har tenkt å skape dette samfunnet til individets og fellesskapets beste.

 

Mye av utfordringene ligger i at vi mangler et klart definert barndomsbegrep fundamentert på verdier, menneskesyn og læringssyn. Det er i lovverk og retningslinjer gitt noen føringer, men de er for vage.
Har da barndommen en egenverdi slik vi elsker å forfekte?

 

Eller blir barndommen og tiden i barnehagen, en ventetid på skolen og voksenlivet.

 

Jeg mener at:
  • Det enkelte barn MÅ bli anerkjent for det det er. Selv om det er ting ved barnet vi ikke liker eller ønsker skulle vært annerledes.
  • Det mangler et helhetsperspektiv på det enkelte barn og barndommen. Hvordan samhandler vi til barnets beste ut fra verdier, menneskesyn etc.
  • Voksne må ha et felles ståsted i synet på det enkelte barnet og barndom generelt.
  • Vi må rett og slett vite hva vi vil med barn. 
 
Politikere, fagfolk og menigmann snekker forbi hverandre. Det er tydelig at politikere er mer redd for fremtiden og hvordan vi skal klare oss der, enn å vurdere om barnet lever et meningsfullt liv her og nå. Jfr. kartlegging og arbeidet med å øke realkompetansen. Det snakkes om tidlig innsats for å hindre «utenforskap» og store økonomiske utfordringer. Det snakkes om livslang læring, hva nå det innebærer. Dette er politisk korrekthet, men ikke alltid til menneskets beste. Dette handler nemlig i bunn og grunn om systemer og strukturer for å bevare det bestående og beholde ro, orden og oversikt. Det er ikke alltid til barns beste. Barndommen ser ut til å forsvinne i regler og rutiner, føringer og forordninger, systemer og kartlegginger. Til hvem sitt beste?

 

Et eksempel på menneskesyn:
|"Ethvert barn er et godt vesen som vil seg sjøl og alle andre vel".

 

Eller:

 

"Barn er noen smådjevler som gjør faenskap hele tiden…"
Det handler ikke om:

  • supernannyer
  • regler
  • grenser
  • mål
Det handler heller ikke om å bli som alle andre. Det handler om å få være seg selv.

 

06.08.18 
Knut Rune Johansson

 

 

DIN KOMMENTAR
 
 
 
Knut Rune Johansson
Jeg har et skråblikk på barnehagen. Har alltid ønsket å utfordre etablerte sannheter, og er opptatt av at vi alle viser mot og risiko for å lykkes i arbeidet med barna. Jeg ønsker å få slutt på at det som er til barns beste blir definert ut i fra hva som er de voksnes behov og ønsker for seg selv. Jeg er ingen pausefisk, og jeg vil ha kollegaer som tenker sjøl. Utdannet førskolelærer i 1979. Har eksamener fra ledelse og bedriftsøkonmiske fag på BI, høyskoleutdanning i veiledning, prosjektarbeid og offentlig forvaltning. Hatt styreverv i bedrifter og idealistiske organisasjoner. Mange år med skiftarbeid i fabrikk, og i databransjen. 30 år som barnehagelærer og styrer i barnehager, offentlige og private. Skrevet 4 bøker hvor blant annet en handler om modig ledelse i barnehagen og en annen handler om hva vi vil med barn.
Antall visninger:
39838
Følg bloggen: